TYRKISK GJESTFRIHET VS TYRKISK UFORDRAGELIGHET

Det er utvilsomt tydelige kulturforskjeller mellom nordmenn og tyrkere. Vi kommer fra en priviligert del av verden og besøker turistmagneter som Alanya, Antalia og Side med fulle lommebøker og brennende VISA-kort. Og dette vet tyrkere å utnytte. Ja, ikke bare utnytter de våre løse penger, men de lever sine liv etter hva vi liker, når vi er her og hvordan vi bruker feriepengene våre. Tyrkisk gjestfrihet blir en skrudd måte og se det hele på, selv om dette nok er det tyrkerne selv ønsker vi skal tenke.

Min kone og jeg ankom for noen dager siden Alanya i Tyrkia. Ingen av oss hadde vært i Tyrkia på ferie tidligere. Vi var i utgangspunktet noe skeptiske, men ble overtalt av andre som hadde vært her og snakket godt om ferielandet. Gangene vi har vært på sydentur tidligere, har gått til Portugal, og føltes betryggende «europeisk». Det som møtte oss i den østlige delen av Europa, varnoe helt annet.

Etter en tretimers busstur fra flyplassen til hotellet vårt, var vi utsultet etter over åtte timer på reise, og ville finne oss en rolig restaurant å spise middag. Hotellet vårt lå urovekkende sentralt og etter omlag 100 meters gange fra hotellet, kom den første av de tyrkiske resutatanteierne nærmest løpende mot oss i gata med godt innøvde fraser på mer-enn-god-nok skandinavisk: «Var er ni från? Svensk? Norsk?» De kjenner sin kundegruppe skremmende godt, var min første tanke. Minst like pågående blir vi nærmest dradd inn i restauranten hvor det insisteres på at vi må se gjennom den uslåelig gode menyen deres. Og, ja, menyen er oversatt til norsk og svensk og det henger skandinaviske flagg over hele restauranten. Og jammen er det TV2 Zebra som viser Vålerenga-Molde på en 32″ flatskjerm, omtalt som en «storskjerm». Man kunne kanskje et øyeblikk lure på om man like gjerne kunne blitt hjemme, men da hadde ikke en intens tyrker med et påklistret smil og stålånde hengt over oss som en overivrig 6-åring i godteributikken. Nok om det, maten smakte godt og servicen var god, selv om den var uvanlig intens for naive nordmenn vandt til å få være i fred i et hjørne på Egon.

Vi forlater restauranten etter å ha blitt rundlurt av restaurantinnehaver fordi vi ikke kjenner godt nok til valutakursene for Tyrkiske Lire og Euro, men er mett god. Vegg i vegg med restauranten starter den endeløse rekken av små butikker. De skilter med kjente designermerker til overraskende lave priser og har butikkene sine overfylt med vestlige kulturikon som D&G, Lacoste og Boss. Både klær, parfymer, vesker, sko og annet juggel. Man kan rett og slett bli blendet av mindre. Spesielt etter solnedgang når det ellers er mørkt, kan man nesten ikke se annet enn blinkende neonlys og glitrende merkevarer i skrikende farger. Det er ingen tvil om at ingenn av disse produktene er godkjente av designernavnene som pryder dem.

Om vi syns det var merkelig å nesten bli overfalt av restaurantansatte, ble ting straks intensifiert når vi spaserte nedover handlegaten. Det hadde lite å si at klokka var halv ti på kvelden, her var det «business as usual» som på lyse dagen. I tillegg til å ville vite hvor vi kom fra i verden, ble vi ivrig omtalt som «my friend», og «special price for you» var en frase flittig brukt av de fleste butikkselgerne. Det hele ble rett og slett en ubehagelig og slitsom opplevelse. Jeg hadde blitt advart på forhånd, men i min skandinaviske naivitet valgte jeg å tro advarselene var sterkt overdrevne. De viste seg å være akkurat som beskrevet av kjente i Norge.

Neste dag tok vi oss en tur i samme handlegate, denne gang på dagtid. Vi fant en flott, lokal klesbutikk og fikk god service av en noe mer moderat selger. Jeg tok meg friheten til å spørre om hans arbeidsforhold og han fortalte villig om at han i turistsesongen jobbet fra ni om morgenen til ett på natta. Hver dag, syv dager i uka. Dette gjaldt fem måneder i året, sa han, resten av året kunne han dermed «ta det med ro». Han sa han kunne velge å jobbe ordinær arbeidstid, året igjennom, men valgte heller å ha sju måneder fri med familien. Kontrasten er stor til lille Norge med tydelig arbeidsmiljølov og sju-og-en-halv-timers-dag.

På hotellet vårt, den lille familiebedriften Villa Sonata, blir vi møtt av sjefen som ønsker oss velkommen med en snedig og nesten ufortåelig humor. Mannen jobber også fra tidlig morgen til sent om kvelden hele turistsesongen og er ifølge brosjyren vi finner på rommet vårt også massør og tannlege(!). En multikunstner utenom det vanlige, med andre ord. Hotellet vi bor på har utelukkende gjester fra Norge og Sverige, men jeg betviler at mange kjøper tannlegetjenester fra samme mann som serverer de øl og hvitvin samme kveld.

Appropos mat og drikke, har noen av dere opplevd løshundene i Tyrkia?? Vi ble lettere sjokkerte da vi på vår første middag ute plutselig så løshunder av alle raser og størrelser løpe rundt i gatene. Noen kom også bort til oss mens vi satt og spiste. Hundene jaget etter hverandre og bjeffet og ulte som bortkomne kjæledyr. Det hele var nesten uvirkelig. Det viste seg etterhvert at mange av butikkeierne eide disse hundene og de fikk løpe fritt iblandt turister som shoppet og spiste på restaurantene. Hvor mange skandinaviske turister syns det er hyggelig med besøk av ukjente hunder ved middagsbordet i en Tyrkisk by?! Ikke jeg iallfall. Det skal sies at jeg ikke er særlig begeistret for hunder, uansett hvor de kommer fra, men det var mange spørsmål vi diskuterte da vi først så dem. Kan vi være trygge på at de ikke kommer for tett på, eller i berste fall angriper? Hva slags sykdommer eller bakteriekulturer bærer de med seg mellom alle turistene? Og når vi midt i middagen i tillegg ser en av hundene som gjør fra seg, to ganger, på fortauet rett ovenfor hvor vi sitter, var begeret fullt. Vi betalte og takket for oss, og mens vi spaserte bestemt videre i håp om å komme bort fra denne uante zoologiske hagen, så vi hundens eier komme bort til kjøteren, observere at den hadde laget to betydelige ruker på fortauet, og ganske enkelt ba den pelle seg vekk. Hundeeiren spaserte så videre uten å plukke opp sitt kjæledyrs biologiske avfall.

En kveld senere skulle vi bare ned til nærmeste minibank for å ta ut litt lokal valuta. På andre siden av veien lå en spennende lærbutikk og min kone spurte om vi kunne kikke innom, og det var jeg naturligvis med på. Der inne ble vi nok engang møtt av en overivrig tyrkisk ungutt som var «på» med en gang. Som alle de andre selgerne ville han vite hvor vi var fra, og da vi fortalte at vi var norsk, begynte også han å snakke ganske mye på overbevisende norsk. Hans vokabular og innøvde fraser var flere enn hans konkurrenter, men det var grunn til å tro at han kanskje også skjønte mindre av det han sa. På et tidspunkt i salget tar han på meg et belte og kikker opp på meg: «Er du gay?» Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, men forsøkte å peke på min kone som sto bed siden av meg. Han lo høylytt og sa «Da er det greit.»

Det fine med tyrkere er at de har alle stort sett noe å selge. Det greie med tyrkiske selgere er at du vet hvor du har dem — de skal selge overprisede lavkvalitetsvarer til naive skandinaviske turister. De kjipe med dem alle er at de er ganske ufordragelige mennesker som tross gode intensjoner skremmer bort mange potensielle kunder. Min kone og jeg inkludert. Det er greit å ha opplevd dette, men det er en opplevelse jeg er fornøyd med å ha prøvd den ene gangen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s