FLYMODUS

Halveis i ferieturen min i Tyrkia, vil jeg dele noen tanker rundt flyreiser. Det å reise har aldri vært enkelt. Reisen skal planlegges, bestilles, det skal pakkes, pass skal fornøyes, reiseforsikring skal kontrolleres. Og enda har du ikke kommet en meter nærere reisemålet. Vår tur gikk denne gang til Alanya, et yndet reisemål for solslikkende skandinavere som ønsker seg høy temperatur, behagelige badetemperaturer og (relativt) billig mat og drikke. Mer om tyrkisk kultur og forholdet til norske turister kommer i en senere artikkel. I dag vil jeg heller tenke høyt rundt selve reisen.

Jeg vet ikke hvordan dere ser på flyreiser, men personlig er jeg ikke en stor fan. La meg understreke at jeg slettes ikke er nervøs for selve flyteisene, men jeg reagerer merkbart på sikkerhetsregimet som i senere år er blitt adskillig mer firkantet enn tidligere. Først og fremst syns jeg flyreiser er umenneskelig kjedelig. I vårt tilfelle startet vår reise med å møte på flyplassen klokken halv fire om morgenen. Det er vels trengt tatt natt fremdeles, for de fleste av oss da. Der møter man mange trøtte tryner, og reiser man fra en av landets mindre byer, er det gjerne flere man kjenner. Jeg forsøker høflig å late som jeg er opplagt og reiseklar, men inne i hodet mitt står det med store bokstaver: «Åpningstiden er 08.00 – 23.00». Og mens du står der i den endeløse innsjekkingskøen som minker i forbausende lavt tempo, går munnen i autopilot og jobber seg gjennom de enkleste høflighetsfrasene hjernen din er våken nok til å bla frem på denne ugudelige tiden av døgnet.

Endelig er kofferten sjekket inn og boardingkortet er trygt i hånda. Så kommer det enda en kø hvor uinspirerte Securitas-vektere jobber seg gjennom sine selsomme sikkerhetsrutiner med de trøtte passasjerene. Rundt oss står det utallige skilter med advarsler og påminnelser om alt man ikke får ta med seg på reisen, hva man skal ta ut av lommene og, ikke minst, beholdere eller flasker med flytende innhold kan ikke overstige 100 ml. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor vi skal være forsiktige, 11.september 2011 var en grusom dag vi aldri ønsker oss igjen, men så er vi også blitt plassert i en paranoid realitet hvor den mellommennesklige tillitten i slike situasjoner er betraktelig svekket. Det gjør ikke akkurat de trøtte trynene i den endeløse køen, lykkeligere, men muligens tryggere.

Etter å ha blitt losjet fra det ene til det andre, via en Tax Free-butikk hvor rike nordmenn blir til griske gribber som hamstrer ting vi ikke trenger til enda lavere priser enn vi er vandt til, får vi endelig gå ombord i flyet. Her står det også noen trøtte tryner i uniformer og ønsker oss velkommen med robotstemmer i autopilot. Gjerne på svensk. «Hej», «Godmorron», «Velkomna». Vi tusler bestemt innover midtgangen med boardingkortet i hånda, aldri helt trygge på at ikke setet vårt er okkupert av en annen trøtt reisende som ikke rakk å ta på seg linsene på vei ut døra hjemmenifra. Men, du store, jammen er setet mitt ledig og jeg kan skvise meg inn i det trange setet og plassere knærne på denlange beina mine inntil setet foran. Er jeg ekstra heldig sitter jeg ikke atmed en passasjer som hadde hvitløk i middagen sin dagen før, eller som kastet i seg en baguett med ekstra mye råløk rett før avgang.

Kapteinen vil ha ordet og ønsker velkommen ombord, ofte med en stemme som gjør det umulig for oss passasjerer å se han for oss med noe annet enn fingrene i fast grep over nesen. Like før avgang får flyvertinnene sine «60 seconds of fame». De får stå i midtgangen å gjøre noe annet enn å være glorifiserte kioskselgere. Med begrenset innlevelse går de gjennom sikkerhetsrutinene og demonstrerer både bruk av redningsvest og oksygenmasker og informerer om nødutganger og flyets toalettfasiliteter. Og så kommer den ambivalente oppfordringen om at «alt elektronisk utstyr må være avslått under take off og landing, og alt elektronisk utstyr med radiosendere og mottakere skal være avslått under hele flyvningen.» Rundt meg ser jeg med nysgjerrighet passasjerer som pliktoppfyllende slår sine mobiltelefoner av, men jeg hører også de som spør sine medreisende om «flymodus» er greit. I tillegg er det ofte lett for en teknofil som meg å se de som ganske enkelt slår telefonen sin på «lydløs» og legger den diskré i lomma.

Det har jo i flere mganger vært omtalt i media, er mobiltelefoners signaler skadelige for flyets elektroniske utstyr? Svarene har oftest vært «tja» eller «kanskje». Selv har jeg flydd titalls turer uten å ha slått av noe som helst på min mobiltelefon. Første gang var det en ren forglemmelse, i ettertid har jeg også latt mobilen forbli på med et ønske om å bevise at denne «regelen» bare er viss-vass. Ikke på en av disse kanskje 50 flyturene, har det vært noe som helst problem.

Det aller nyeste nå er at man kan bruke trådløst nett ombord i fly. I Norge har vi to store flyselskap, hvor ett har skjønt det og tilbyr denne tjenesten gratis til alle sine passasjerer, mens det andre ønsker å ta seg betalt for dette fra de med de billigste billettene. Uansett, så snart man er oppe i marsjhøyde, kan man altså surfe på nett og et virrvarr av wifi-signaler suser rundt i flykabinen mellom telefoner, datamaksiner og nettbrett. Hva er det da flyselskapene mener er så kritisk under take off og landing som ikke er like strengt i marsjhøyde? Jeg antar det er slik at take off og landing i praksis er de eneste delene av flyturer pilotene egentlig gjør særlig mye. At disse delene av reisen er styrt manuelt, mens resten er gjort av en datamaskin i flymaskinen.

Når dere leser dette vil dere kanskje tenke at det er respektløst av meg å fly med mobiltelefonen påslått, med overlegg. Hadde jeg vært alene om å gjøre det, eller til og med en av svært få som gjør det, så skulle jeg nikket og vært enig. Jeg er allikevel overbevist om at den reelle risikoen dette utgjør for et fly er mikroskopisk. Spørsmålet mitt er derfor; på hvilket tidspunkt kan dette utredes nok til at flyselskapene selv kan gå ut med en kunngjøring som ufarliggjør mobiltelefoners signal under flyvninger? Jeg mener dette burde vært gjort for lenge siden.

20130625-221347.jpg