TYRKISK GJESTFRIHET VS TYRKISK UFORDRAGELIGHET

Det er utvilsomt tydelige kulturforskjeller mellom nordmenn og tyrkere. Vi kommer fra en priviligert del av verden og besøker turistmagneter som Alanya, Antalia og Side med fulle lommebøker og brennende VISA-kort. Og dette vet tyrkere å utnytte. Ja, ikke bare utnytter de våre løse penger, men de lever sine liv etter hva vi liker, når vi er her og hvordan vi bruker feriepengene våre. Tyrkisk gjestfrihet blir en skrudd måte og se det hele på, selv om dette nok er det tyrkerne selv ønsker vi skal tenke.

Min kone og jeg ankom for noen dager siden Alanya i Tyrkia. Ingen av oss hadde vært i Tyrkia på ferie tidligere. Vi var i utgangspunktet noe skeptiske, men ble overtalt av andre som hadde vært her og snakket godt om ferielandet. Gangene vi har vært på sydentur tidligere, har gått til Portugal, og føltes betryggende «europeisk». Det som møtte oss i den østlige delen av Europa, varnoe helt annet.

Etter en tretimers busstur fra flyplassen til hotellet vårt, var vi utsultet etter over åtte timer på reise, og ville finne oss en rolig restaurant å spise middag. Hotellet vårt lå urovekkende sentralt og etter omlag 100 meters gange fra hotellet, kom den første av de tyrkiske resutatanteierne nærmest løpende mot oss i gata med godt innøvde fraser på mer-enn-god-nok skandinavisk: «Var er ni från? Svensk? Norsk?» De kjenner sin kundegruppe skremmende godt, var min første tanke. Minst like pågående blir vi nærmest dradd inn i restauranten hvor det insisteres på at vi må se gjennom den uslåelig gode menyen deres. Og, ja, menyen er oversatt til norsk og svensk og det henger skandinaviske flagg over hele restauranten. Og jammen er det TV2 Zebra som viser Vålerenga-Molde på en 32″ flatskjerm, omtalt som en «storskjerm». Man kunne kanskje et øyeblikk lure på om man like gjerne kunne blitt hjemme, men da hadde ikke en intens tyrker med et påklistret smil og stålånde hengt over oss som en overivrig 6-åring i godteributikken. Nok om det, maten smakte godt og servicen var god, selv om den var uvanlig intens for naive nordmenn vandt til å få være i fred i et hjørne på Egon.

Vi forlater restauranten etter å ha blitt rundlurt av restaurantinnehaver fordi vi ikke kjenner godt nok til valutakursene for Tyrkiske Lire og Euro, men er mett god. Vegg i vegg med restauranten starter den endeløse rekken av små butikker. De skilter med kjente designermerker til overraskende lave priser og har butikkene sine overfylt med vestlige kulturikon som D&G, Lacoste og Boss. Både klær, parfymer, vesker, sko og annet juggel. Man kan rett og slett bli blendet av mindre. Spesielt etter solnedgang når det ellers er mørkt, kan man nesten ikke se annet enn blinkende neonlys og glitrende merkevarer i skrikende farger. Det er ingen tvil om at ingenn av disse produktene er godkjente av designernavnene som pryder dem.

Om vi syns det var merkelig å nesten bli overfalt av restaurantansatte, ble ting straks intensifiert når vi spaserte nedover handlegaten. Det hadde lite å si at klokka var halv ti på kvelden, her var det «business as usual» som på lyse dagen. I tillegg til å ville vite hvor vi kom fra i verden, ble vi ivrig omtalt som «my friend», og «special price for you» var en frase flittig brukt av de fleste butikkselgerne. Det hele ble rett og slett en ubehagelig og slitsom opplevelse. Jeg hadde blitt advart på forhånd, men i min skandinaviske naivitet valgte jeg å tro advarselene var sterkt overdrevne. De viste seg å være akkurat som beskrevet av kjente i Norge.

Neste dag tok vi oss en tur i samme handlegate, denne gang på dagtid. Vi fant en flott, lokal klesbutikk og fikk god service av en noe mer moderat selger. Jeg tok meg friheten til å spørre om hans arbeidsforhold og han fortalte villig om at han i turistsesongen jobbet fra ni om morgenen til ett på natta. Hver dag, syv dager i uka. Dette gjaldt fem måneder i året, sa han, resten av året kunne han dermed «ta det med ro». Han sa han kunne velge å jobbe ordinær arbeidstid, året igjennom, men valgte heller å ha sju måneder fri med familien. Kontrasten er stor til lille Norge med tydelig arbeidsmiljølov og sju-og-en-halv-timers-dag.

På hotellet vårt, den lille familiebedriften Villa Sonata, blir vi møtt av sjefen som ønsker oss velkommen med en snedig og nesten ufortåelig humor. Mannen jobber også fra tidlig morgen til sent om kvelden hele turistsesongen og er ifølge brosjyren vi finner på rommet vårt også massør og tannlege(!). En multikunstner utenom det vanlige, med andre ord. Hotellet vi bor på har utelukkende gjester fra Norge og Sverige, men jeg betviler at mange kjøper tannlegetjenester fra samme mann som serverer de øl og hvitvin samme kveld.

Appropos mat og drikke, har noen av dere opplevd løshundene i Tyrkia?? Vi ble lettere sjokkerte da vi på vår første middag ute plutselig så løshunder av alle raser og størrelser løpe rundt i gatene. Noen kom også bort til oss mens vi satt og spiste. Hundene jaget etter hverandre og bjeffet og ulte som bortkomne kjæledyr. Det hele var nesten uvirkelig. Det viste seg etterhvert at mange av butikkeierne eide disse hundene og de fikk løpe fritt iblandt turister som shoppet og spiste på restaurantene. Hvor mange skandinaviske turister syns det er hyggelig med besøk av ukjente hunder ved middagsbordet i en Tyrkisk by?! Ikke jeg iallfall. Det skal sies at jeg ikke er særlig begeistret for hunder, uansett hvor de kommer fra, men det var mange spørsmål vi diskuterte da vi først så dem. Kan vi være trygge på at de ikke kommer for tett på, eller i berste fall angriper? Hva slags sykdommer eller bakteriekulturer bærer de med seg mellom alle turistene? Og når vi midt i middagen i tillegg ser en av hundene som gjør fra seg, to ganger, på fortauet rett ovenfor hvor vi sitter, var begeret fullt. Vi betalte og takket for oss, og mens vi spaserte bestemt videre i håp om å komme bort fra denne uante zoologiske hagen, så vi hundens eier komme bort til kjøteren, observere at den hadde laget to betydelige ruker på fortauet, og ganske enkelt ba den pelle seg vekk. Hundeeiren spaserte så videre uten å plukke opp sitt kjæledyrs biologiske avfall.

En kveld senere skulle vi bare ned til nærmeste minibank for å ta ut litt lokal valuta. På andre siden av veien lå en spennende lærbutikk og min kone spurte om vi kunne kikke innom, og det var jeg naturligvis med på. Der inne ble vi nok engang møtt av en overivrig tyrkisk ungutt som var «på» med en gang. Som alle de andre selgerne ville han vite hvor vi var fra, og da vi fortalte at vi var norsk, begynte også han å snakke ganske mye på overbevisende norsk. Hans vokabular og innøvde fraser var flere enn hans konkurrenter, men det var grunn til å tro at han kanskje også skjønte mindre av det han sa. På et tidspunkt i salget tar han på meg et belte og kikker opp på meg: «Er du gay?» Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, men forsøkte å peke på min kone som sto bed siden av meg. Han lo høylytt og sa «Da er det greit.»

Det fine med tyrkere er at de har alle stort sett noe å selge. Det greie med tyrkiske selgere er at du vet hvor du har dem — de skal selge overprisede lavkvalitetsvarer til naive skandinaviske turister. De kjipe med dem alle er at de er ganske ufordragelige mennesker som tross gode intensjoner skremmer bort mange potensielle kunder. Min kone og jeg inkludert. Det er greit å ha opplevd dette, men det er en opplevelse jeg er fornøyd med å ha prøvd den ene gangen.

FLYMODUS

Halveis i ferieturen min i Tyrkia, vil jeg dele noen tanker rundt flyreiser. Det å reise har aldri vært enkelt. Reisen skal planlegges, bestilles, det skal pakkes, pass skal fornøyes, reiseforsikring skal kontrolleres. Og enda har du ikke kommet en meter nærere reisemålet. Vår tur gikk denne gang til Alanya, et yndet reisemål for solslikkende skandinavere som ønsker seg høy temperatur, behagelige badetemperaturer og (relativt) billig mat og drikke. Mer om tyrkisk kultur og forholdet til norske turister kommer i en senere artikkel. I dag vil jeg heller tenke høyt rundt selve reisen.

Jeg vet ikke hvordan dere ser på flyreiser, men personlig er jeg ikke en stor fan. La meg understreke at jeg slettes ikke er nervøs for selve flyteisene, men jeg reagerer merkbart på sikkerhetsregimet som i senere år er blitt adskillig mer firkantet enn tidligere. Først og fremst syns jeg flyreiser er umenneskelig kjedelig. I vårt tilfelle startet vår reise med å møte på flyplassen klokken halv fire om morgenen. Det er vels trengt tatt natt fremdeles, for de fleste av oss da. Der møter man mange trøtte tryner, og reiser man fra en av landets mindre byer, er det gjerne flere man kjenner. Jeg forsøker høflig å late som jeg er opplagt og reiseklar, men inne i hodet mitt står det med store bokstaver: «Åpningstiden er 08.00 – 23.00». Og mens du står der i den endeløse innsjekkingskøen som minker i forbausende lavt tempo, går munnen i autopilot og jobber seg gjennom de enkleste høflighetsfrasene hjernen din er våken nok til å bla frem på denne ugudelige tiden av døgnet.

Endelig er kofferten sjekket inn og boardingkortet er trygt i hånda. Så kommer det enda en kø hvor uinspirerte Securitas-vektere jobber seg gjennom sine selsomme sikkerhetsrutiner med de trøtte passasjerene. Rundt oss står det utallige skilter med advarsler og påminnelser om alt man ikke får ta med seg på reisen, hva man skal ta ut av lommene og, ikke minst, beholdere eller flasker med flytende innhold kan ikke overstige 100 ml. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor vi skal være forsiktige, 11.september 2011 var en grusom dag vi aldri ønsker oss igjen, men så er vi også blitt plassert i en paranoid realitet hvor den mellommennesklige tillitten i slike situasjoner er betraktelig svekket. Det gjør ikke akkurat de trøtte trynene i den endeløse køen, lykkeligere, men muligens tryggere.

Etter å ha blitt losjet fra det ene til det andre, via en Tax Free-butikk hvor rike nordmenn blir til griske gribber som hamstrer ting vi ikke trenger til enda lavere priser enn vi er vandt til, får vi endelig gå ombord i flyet. Her står det også noen trøtte tryner i uniformer og ønsker oss velkommen med robotstemmer i autopilot. Gjerne på svensk. «Hej», «Godmorron», «Velkomna». Vi tusler bestemt innover midtgangen med boardingkortet i hånda, aldri helt trygge på at ikke setet vårt er okkupert av en annen trøtt reisende som ikke rakk å ta på seg linsene på vei ut døra hjemmenifra. Men, du store, jammen er setet mitt ledig og jeg kan skvise meg inn i det trange setet og plassere knærne på denlange beina mine inntil setet foran. Er jeg ekstra heldig sitter jeg ikke atmed en passasjer som hadde hvitløk i middagen sin dagen før, eller som kastet i seg en baguett med ekstra mye råløk rett før avgang.

Kapteinen vil ha ordet og ønsker velkommen ombord, ofte med en stemme som gjør det umulig for oss passasjerer å se han for oss med noe annet enn fingrene i fast grep over nesen. Like før avgang får flyvertinnene sine «60 seconds of fame». De får stå i midtgangen å gjøre noe annet enn å være glorifiserte kioskselgere. Med begrenset innlevelse går de gjennom sikkerhetsrutinene og demonstrerer både bruk av redningsvest og oksygenmasker og informerer om nødutganger og flyets toalettfasiliteter. Og så kommer den ambivalente oppfordringen om at «alt elektronisk utstyr må være avslått under take off og landing, og alt elektronisk utstyr med radiosendere og mottakere skal være avslått under hele flyvningen.» Rundt meg ser jeg med nysgjerrighet passasjerer som pliktoppfyllende slår sine mobiltelefoner av, men jeg hører også de som spør sine medreisende om «flymodus» er greit. I tillegg er det ofte lett for en teknofil som meg å se de som ganske enkelt slår telefonen sin på «lydløs» og legger den diskré i lomma.

Det har jo i flere mganger vært omtalt i media, er mobiltelefoners signaler skadelige for flyets elektroniske utstyr? Svarene har oftest vært «tja» eller «kanskje». Selv har jeg flydd titalls turer uten å ha slått av noe som helst på min mobiltelefon. Første gang var det en ren forglemmelse, i ettertid har jeg også latt mobilen forbli på med et ønske om å bevise at denne «regelen» bare er viss-vass. Ikke på en av disse kanskje 50 flyturene, har det vært noe som helst problem.

Det aller nyeste nå er at man kan bruke trådløst nett ombord i fly. I Norge har vi to store flyselskap, hvor ett har skjønt det og tilbyr denne tjenesten gratis til alle sine passasjerer, mens det andre ønsker å ta seg betalt for dette fra de med de billigste billettene. Uansett, så snart man er oppe i marsjhøyde, kan man altså surfe på nett og et virrvarr av wifi-signaler suser rundt i flykabinen mellom telefoner, datamaksiner og nettbrett. Hva er det da flyselskapene mener er så kritisk under take off og landing som ikke er like strengt i marsjhøyde? Jeg antar det er slik at take off og landing i praksis er de eneste delene av flyturer pilotene egentlig gjør særlig mye. At disse delene av reisen er styrt manuelt, mens resten er gjort av en datamaskin i flymaskinen.

Når dere leser dette vil dere kanskje tenke at det er respektløst av meg å fly med mobiltelefonen påslått, med overlegg. Hadde jeg vært alene om å gjøre det, eller til og med en av svært få som gjør det, så skulle jeg nikket og vært enig. Jeg er allikevel overbevist om at den reelle risikoen dette utgjør for et fly er mikroskopisk. Spørsmålet mitt er derfor; på hvilket tidspunkt kan dette utredes nok til at flyselskapene selv kan gå ut med en kunngjøring som ufarliggjør mobiltelefoners signal under flyvninger? Jeg mener dette burde vært gjort for lenge siden.